Mange skriver blogg som en dagbok som deles med alle som ønsker å lese dette. Noen lykkes, mange gjør det ikke. I dette innlegget skal jeg prøve å ta for meg om det er mulig å bruke blogg innen mitt fagområdet. Jeg er som nevnt i tidligere innlegg helsesekretær. De siste årene har jeg jobbet som ferie - og tilkallingsvikar ved Sykehuset Levanger. Helsesektoren er som kjent regulert under strenge taushetsløfter og personvern. Arbeidsoppgavene er mange, men kanskje lite spennende for en blogg. Ser for meg innlegg med typen: "I dag skannet jeg 12 dokumenter. Skanneren funket helt fint! Så innhentet jeg blodprøvesvar fra Oslo Universitetssykehus, etter 7 telefoner kom jeg omsider fram til rett instans og fikk svarene." Eller hvis man jobber ved et legekontor ville det kanskje blitt mer som dette: "I dag hadde jeg ansvar for laboratoriet, noe som innebærer blodprøvetaking, analysering av blodprøver, behandle blod for forsendelse, analysere urin - og fæces (avføring), sette injeksjoner. Hadde en helt håpløs pasient, altså ikke pasienten da, men blodårene til denne, var helt umulig å treffe..." Tror muligens en blogg om helsesekretærens hverdag kan skremme bort kommende helsesekretærer.
Jeg anser det som større muligheter til å blogge i jobben jeg hadde som prosjektsekretær da HUNT3 foregikk, via en blogg kunne man si litt om hvor mange deltakere/andel av befolkningen som har møtt de ulike stedene, gitt informasjon om HUNT og forskning, kanskje man kunne blogge i ettertid om hvilke funn man har gjort med HUNT. Man kunne gjort bloggen til et verktøy som hadde gjort at flere hadde deltatt i et så viktig prosjekt som dette.
I en eventuell lederjobb kunne nok blogging vært et alternativ, der man kan belyse ulike aspekter ved lederrollen som muligens kan være til nytte for andre. Og muligens kan brukes som fora for flere ledere til å dele erfaringer.
En ting jeg vet er at jeg skal fortsette med studier, få ferdigstilt bacheloroppgaven og levert den, og kanskje fortsette med bloggingen rundt oppgaven og andre studier for å få testet litt rundt mine funn.
mandag 25. november 2013
søndag 24. november 2013
For å komme litt inn på bacheloroppgaven min igjen, skal jeg ta en titt på konsekvensene for elevene at skolen deres legges ned.
Jeg tenker på de som gikk på småskoletrinnet når skolen deres, som de var blitt kjente med og kanskje veldig trygg på ble lagt ned. De ble revet opp med roten fra dette trygge kjente miljøet for å begynne på en ny og mye større skole. Man tenker kanskje at barn er tilpasningsdyktige, de klarer seg. Men barn er små mennesker som vi i rundt former med de ulike erfaringer de blir utsatt av. Kanskje ikke alle takler denne overgangen, men som ikke tørr å si fra og som ikke blir fanget opp av apparatet rundt barnet. Kanskje nettopp det ene barnet sliter med konsekvensene av dette langt opp i voksen alder? Så selv om det er bare ett barn av 50 elever som ikke takler overgangen, så er det ene barnet ett barn for mye.
En annen konsekvens kan være at flere barn og unge må ta buss til skolen i stede for å sykle og gå. Man mister viktig fysisk aktivitet som mange finner vanskelig å få erstattet med annen fysisk aktivitet. For å gå eller sykle til skolen kom i tillegg til gymnastikktimene, fotball/håndball/friidrett o.l.
Nordlandsforskning har utarbeidet et arbeidsnotat fra 2002 "Lisa gikk til skolen. Tripp, tripp, tripp det sa. Nå må hun ta bussen. Blir kommunen gla’?" (http://nordlandsforskning.no/files/Notater%202002/notat_1021_02.pdf). Kommunen blir nok glad da det er fylkeskommunen som har det økonomiske ansvaret for skoleskyss. Rapporten har med et vedlegg der kommunen og fylkeskommunen har kommet med tall og fakta omkring skolenedleggelser og om man fikk økte utgifter til skyss eller ikke. Ved Rygg skole, som ble lagt ned samtidig med Lysheim, fikk man 100000 kr i økte skyssutgifter, mens på Lysheim forble utgiftsposten uendret da skolen lå midt i skysstraséen.
En annen konsekvens spesielt for Lysheim var at med skolenedleggelsen ble grenda delt i to, elva Figga og Leksdalsvannet fungerer som de nye skolegrensene, de overfor denne grensen ble flyttet til Skarpnes skole i Henning og de nedenom elva og vannet ble overført til Mære skole.
Steinkjer-Avisa trykte en artikkel 03.08.2007 om dette (http://www.steinkjer-avisa.no/?side=art&artid=917) der foreldrene uttalte: "Det er klart at foreldre følger ungene sine i skolesituasjonen. De som tidligere møttes på Lysheim, enten det var i forbindelse med skolen eller i andre sammenhenger som sosialt treffsted, har "flyttet" til de andre skolene. Dette medfører at også ungene mer eller mindre nå holder seg sammen med sine egne skolekamerater, og ikke er sammen som før nedleggelsen. De er dermed delt i to grupper".
Men noe godt må da komme ut av skolenedleggelse også??? Ellers ville det da ikke vært så populært, eller hva? De fleste jeg snakket med i intervjuene sa at man kom til større kår, man fikk flere venner og større nettverk. Læringsmessig kunne de ikke si noe om hva som var det beste av stor eller liten skole.
Det er gjort overraskende lite forskning på hva som skjer med ei bygd som mister skolen sin, hvis man tar turen nordover til gamle øysamfunn ser man tydelige konsekvenser av skolenedleggelse. Hele øya står tomme mesteparten av året. De som bodde på øyene flyttet nærmere skolen barna skulle gå så de fikk kortere skoleveg, til slutt var det ikke noen igjen på øyene til å drive samfunnet videre. Men i ei bygd som ligger omtrent midt i landet, ganske sentralt til på Innherred, måtte det da bli annerledes? Tidligere rektor ved Lysheim skole fortalte om jordbruk og areal dyrket mark. Arealet med dyrket mark forble noen lunde det samme, mens antall gårdsbruk i drift hadde gått ned. At arealet med dyrket mark var det samme mente han kom av at andre tok over dyrkamarken fra de som la ned driften på gårdsbruket. Lysheim har også nærbutikken sin med et skravlebord og kaffeservering for de som ønsker å treffes. Som tipset fra innehaveren av butikken var å komme i den tiden postmannen kom til butikken, for da var de samlet rundt bordet. En fin måte å få mer innblikk i bygda før og etter skolenedleggelsen håper jeg.
Jeg tenker på de som gikk på småskoletrinnet når skolen deres, som de var blitt kjente med og kanskje veldig trygg på ble lagt ned. De ble revet opp med roten fra dette trygge kjente miljøet for å begynne på en ny og mye større skole. Man tenker kanskje at barn er tilpasningsdyktige, de klarer seg. Men barn er små mennesker som vi i rundt former med de ulike erfaringer de blir utsatt av. Kanskje ikke alle takler denne overgangen, men som ikke tørr å si fra og som ikke blir fanget opp av apparatet rundt barnet. Kanskje nettopp det ene barnet sliter med konsekvensene av dette langt opp i voksen alder? Så selv om det er bare ett barn av 50 elever som ikke takler overgangen, så er det ene barnet ett barn for mye.
En annen konsekvens kan være at flere barn og unge må ta buss til skolen i stede for å sykle og gå. Man mister viktig fysisk aktivitet som mange finner vanskelig å få erstattet med annen fysisk aktivitet. For å gå eller sykle til skolen kom i tillegg til gymnastikktimene, fotball/håndball/friidrett o.l.
Nordlandsforskning har utarbeidet et arbeidsnotat fra 2002 "Lisa gikk til skolen. Tripp, tripp, tripp det sa. Nå må hun ta bussen. Blir kommunen gla’?" (http://nordlandsforskning.no/files/Notater%202002/notat_1021_02.pdf). Kommunen blir nok glad da det er fylkeskommunen som har det økonomiske ansvaret for skoleskyss. Rapporten har med et vedlegg der kommunen og fylkeskommunen har kommet med tall og fakta omkring skolenedleggelser og om man fikk økte utgifter til skyss eller ikke. Ved Rygg skole, som ble lagt ned samtidig med Lysheim, fikk man 100000 kr i økte skyssutgifter, mens på Lysheim forble utgiftsposten uendret da skolen lå midt i skysstraséen.
En annen konsekvens spesielt for Lysheim var at med skolenedleggelsen ble grenda delt i to, elva Figga og Leksdalsvannet fungerer som de nye skolegrensene, de overfor denne grensen ble flyttet til Skarpnes skole i Henning og de nedenom elva og vannet ble overført til Mære skole.
Steinkjer-Avisa trykte en artikkel 03.08.2007 om dette (http://www.steinkjer-avisa.no/?side=art&artid=917) der foreldrene uttalte: "Det er klart at foreldre følger ungene sine i skolesituasjonen. De som tidligere møttes på Lysheim, enten det var i forbindelse med skolen eller i andre sammenhenger som sosialt treffsted, har "flyttet" til de andre skolene. Dette medfører at også ungene mer eller mindre nå holder seg sammen med sine egne skolekamerater, og ikke er sammen som før nedleggelsen. De er dermed delt i to grupper".
Men noe godt må da komme ut av skolenedleggelse også??? Ellers ville det da ikke vært så populært, eller hva? De fleste jeg snakket med i intervjuene sa at man kom til større kår, man fikk flere venner og større nettverk. Læringsmessig kunne de ikke si noe om hva som var det beste av stor eller liten skole.
Det er gjort overraskende lite forskning på hva som skjer med ei bygd som mister skolen sin, hvis man tar turen nordover til gamle øysamfunn ser man tydelige konsekvenser av skolenedleggelse. Hele øya står tomme mesteparten av året. De som bodde på øyene flyttet nærmere skolen barna skulle gå så de fikk kortere skoleveg, til slutt var det ikke noen igjen på øyene til å drive samfunnet videre. Men i ei bygd som ligger omtrent midt i landet, ganske sentralt til på Innherred, måtte det da bli annerledes? Tidligere rektor ved Lysheim skole fortalte om jordbruk og areal dyrket mark. Arealet med dyrket mark forble noen lunde det samme, mens antall gårdsbruk i drift hadde gått ned. At arealet med dyrket mark var det samme mente han kom av at andre tok over dyrkamarken fra de som la ned driften på gårdsbruket. Lysheim har også nærbutikken sin med et skravlebord og kaffeservering for de som ønsker å treffes. Som tipset fra innehaveren av butikken var å komme i den tiden postmannen kom til butikken, for da var de samlet rundt bordet. En fin måte å få mer innblikk i bygda før og etter skolenedleggelsen håper jeg.
tirsdag 19. november 2013
IT i helsesektor - hånd i hanske?
Satt og tenkte litt tilbake på min karriere som helsesekretær og IT-utviklingen i min jobb. Da jeg var ferdig utdannet fikk jeg et vikariat ved et legekontor i sørdelen av fylket. Etter noen måneder det fant IT ut at legekontoret skulle ha internett. Men man visste lite om man kunne ha internett på samme maskin som pasientbasert dataprogram. Løsningen ble to harddisker på en arbeidsstasjon, nemlig plassen min. Disse harddiskene var koblet til samme skjerm og tastatur med en hub switch så jeg kunne skifte hvilken harddisk jeg skulle bruke. Daværende kommunelege trodde at dette ikke var helt legitimt, da jeg hadde en skjerm og han trodde at det var fri flyt av pasientinfo på skjermen, og lagde litt bråk rundt dette.
Etter dette vikariatet fikk jeg jobb ved Ullevål Universitetssykehus. Der var det heller ikke internett de første årene, men etter hvert kom tilgangene til internett til enkelte brukere som trengte nettet for å få gjort arbeidsoppgaver som var pålagt dem. Da var policyen at vi måtte logge ut av pasientprogrammene, før vi logget på internett. I og med at ikke alle fikk tilgangen til internett var det også her mye surmuling om internettilgangene, det var urettferdig at noen få fikk tilgang.
Da jeg jobbet ved HUNT3 hadde vi ikke noe som helst tilgang på internett, avdelingsleder hadde mobilt bredbånd, som vi kunne låne noen ganger dersom behov. Men rundt omkring i de grisgrendte strøk i Nord-Trøndelag var ikke det mobile bredbandet særlig utbygd, så dette gikk tregt.
Så mine siste år har vært tilkallings - og ferievikar ved Sykehuset Levanger. Lurte veldig på dette med internettbruk da, satt i mye gamle erfaringer. Men man trengte ikke to harddisker med switcher, eller logge av pasientprogramvaren for å ta en tur på nettet. Og vi bruker internett mye i søk etter riktige adresser på pasienter, finne telefonnr, søke etter fastleger, finne fram til ulike avdelinger ved andre sykehus, felleskatalog etc. Og ingen hever lenger øyebrynet over at pasientprogrammet er oppe side ved side som internettleseren. Verden går framover...
Nå er det store nye PULS-innlogging, vi må logge inn ved bruk av ID-kortet og kode. Så lenge du tar med deg kortet og går fra maskinen kan ingen luske inn på din bruker. Tar kortere tid å trekke ut kortet fra leseren på tastaturet, enn og trykke Ctrl-Alt-Delete og lås datamaskinen, og faktisk litt kortere tid å logge inn igjen når du setter i kortet.
HEMIT hadde også denne supre ideen om dynamisk utskrift. Da skulle utskriften være knyttet opp mot PULS og ID-kort, du satt på ei maskin trykket print og kunne gå til hvilken som helst printer med kortleser lese kortet og ut kom utskriften. I teorien en smart ide, men fungerte ikke like godt i praksis. Det som skjedde når vi skulle printe ut 2 kom 4 eksemplarer, 10 av noe så kom 100, dynamisk utskrift kunne ikke telle, den multipliserte tallet vi ønsket med samme tall. Samt at legene ikke fikk skrevet ut reseptene. Så da jeg var tilbake på jobb 4 uker etter dette ble installert var det borte fra den avdelingen. Rart?
Etter dette vikariatet fikk jeg jobb ved Ullevål Universitetssykehus. Der var det heller ikke internett de første årene, men etter hvert kom tilgangene til internett til enkelte brukere som trengte nettet for å få gjort arbeidsoppgaver som var pålagt dem. Da var policyen at vi måtte logge ut av pasientprogrammene, før vi logget på internett. I og med at ikke alle fikk tilgangen til internett var det også her mye surmuling om internettilgangene, det var urettferdig at noen få fikk tilgang.
Da jeg jobbet ved HUNT3 hadde vi ikke noe som helst tilgang på internett, avdelingsleder hadde mobilt bredbånd, som vi kunne låne noen ganger dersom behov. Men rundt omkring i de grisgrendte strøk i Nord-Trøndelag var ikke det mobile bredbandet særlig utbygd, så dette gikk tregt.
Så mine siste år har vært tilkallings - og ferievikar ved Sykehuset Levanger. Lurte veldig på dette med internettbruk da, satt i mye gamle erfaringer. Men man trengte ikke to harddisker med switcher, eller logge av pasientprogramvaren for å ta en tur på nettet. Og vi bruker internett mye i søk etter riktige adresser på pasienter, finne telefonnr, søke etter fastleger, finne fram til ulike avdelinger ved andre sykehus, felleskatalog etc. Og ingen hever lenger øyebrynet over at pasientprogrammet er oppe side ved side som internettleseren. Verden går framover...
Nå er det store nye PULS-innlogging, vi må logge inn ved bruk av ID-kortet og kode. Så lenge du tar med deg kortet og går fra maskinen kan ingen luske inn på din bruker. Tar kortere tid å trekke ut kortet fra leseren på tastaturet, enn og trykke Ctrl-Alt-Delete og lås datamaskinen, og faktisk litt kortere tid å logge inn igjen når du setter i kortet.
HEMIT hadde også denne supre ideen om dynamisk utskrift. Da skulle utskriften være knyttet opp mot PULS og ID-kort, du satt på ei maskin trykket print og kunne gå til hvilken som helst printer med kortleser lese kortet og ut kom utskriften. I teorien en smart ide, men fungerte ikke like godt i praksis. Det som skjedde når vi skulle printe ut 2 kom 4 eksemplarer, 10 av noe så kom 100, dynamisk utskrift kunne ikke telle, den multipliserte tallet vi ønsket med samme tall. Samt at legene ikke fikk skrevet ut reseptene. Så da jeg var tilbake på jobb 4 uker etter dette ble installert var det borte fra den avdelingen. Rart?
Abonner på:
Innlegg (Atom)